Lundefjell med ungene.

Før jeg våknet i dag så drømte jeg at det var kommet masse snø. Det var frem med sparken igjen. Da jeg slo opp øynene var det heldigvis bare en drøm, eller heller et mareritt. Solen skinte og tiningen var godt i gang.Storm var kjempeflink og hjalp til med å rydde vekk det som kommer frem under snøen. Gard fikk malt litt og skal male mer på søndag.Bare han får malt det som er vanskelig å komme til, sal jeg male resten av huset. Gleder meg faktisk til å komme igang.Seint på ettermiddagen var guttene og jeg på tur til første varden på Lundefjell. Ganske fort hører vi vårløsningen, for en berusende deilig lyd. Og for ungene spesielt, også et spennende sun. De kunne nok blitt der i vannet og lekt til de var våt topp til tå, innerst til ytterst. en vi måtte videre.De er flink å gå guttene mine. Håvard spretter i forveien. Vi tuller med ham at det heter å GÅ på Lundefjell, ikke SPRETTE på Lundefjell. Han syns det var artig og spretter enda mer. Storm prater og prater, rart han har pust til å gå i de bratte bakkene.

Så kommer vi litt oppover og jeg må vise de fine trærne som står der. Jeg liker trær, det er så mange fine og morsomme. Ungene forstår med engang hva jeg mener, de hiver seg med. De ser bokstaver i trærne også. U og V var det speielt mange av. Også andre men da måtte man gi det litt kunstnerisk frihet, hvorfor ikke?

Det er andre som er ute og går i vårsolen, ikke tobeinete men de med seks bein. Edderkoppen. Egentlig mange av dem, både her og der. De blir nøye studert. Jeg forstår at de syns det er spennende med småkryp, det er spennende. Men skal vi nå toppen kan vi ikke fordype oss i det temaet nå. Derfor vender vi oppmerksomheten tilbake til trærne.

Ungene fant også et tre som var veldig fint. Egentlig så er det ikke noe fint, det er heller spesielt der det ligger. Stammen var ganske kraftig og som en krok. Greinene ligger uyover bakken. Storm syns synd på treet når jeg fortalte hvorfor det vokser på den måten. Noen stakker er det neppe men et tre med vilje av stål.

Før vi kommer oss videre må trærne selfølgelig klatres litt i. Det er jo den EGENTLIGE grunnen til at det finnes trær. Hvorfor ellers har dette treet vokst på denne måten?Endelig toppen. De fikk som det seg hør og bør litt sjokolade. De ville være der oppe lenge men heldigvis var de fort enige i at det ble for kalt. Nedover gikk det fort. For fort syns jeg, de løp. Og jeg kom med formaninger om faren for å falle.......bla..bla..bla... Så kom jeg på når Vibeke og jeg jagde kyrne på Fjellet da vi var barn. Jeg kan fortsatt høre pappa utrykkelig si at vi skal GÅ ned. Vi LØP ned, sraks vi var utenfor synsvidde. Og det gikk bra. Så jeg lot guttene løpe. Og det gikk bra denne gang også.Nesten nede traff vi en som var på vei opp. Vi slo av en prat. Storm forsvant, som vanlig og Håvard begyndte å leke, som vanlig. Utrolig hva man kan få ut av en liten busk og noen stein. Han kunne nok holdt på her lenge.Storeste. Fjellet med stor F.