Sonemesterskap i Burfjord.

Enda et skirenn, denne gangen i Burfjord. Sonemesterskap og fristil. Det var planen at vi skulle dra alle fire men Storm ville ikke være med så vi lot ham være hjemme. Håvard, Gard og jeg kjørt i den nye fine bilen vår. Det var satt opp klubb-buss, men vi valgte å kjøre. Det tror jeg var like greit for bussen var helt full, så noen måtte kjøre.

Det har vært mye dårlig vær i det siste. Kvænnangsfjellet har ofte vært stengt. Men i dag badet landskapet i sol. Fra Gildetun var det en fantastisk utsikt. Det ble dessverre ikke tatt noen bilder. Men i dag fikk jeg tatt litt bilder av Håvard. Som oftest er jeg så opptatt med å heie at jeg glemmer å ta bilder.

Her varmer han opp. Snart klar for det individuelle rennet. Blid som en sol, for dette syns han er kjempegøy.


Han gikk som vanlig med alt det han har av krefter. Og det er han i grunnen ikke alene om å gjøre. De er mange som gjør det. Håvard sine krefter varer helt til mål,men da er han sliten. I dag var han spesielt sliten. Det var kaldt så føret var trådt. Løypen litt lengre enn vanlig og litt tung. Men da Håvard passerte meg ca 100 m før mål, ropte han til meg: "jeg har gått forbi 3 stk!" Så satte han videre. De startet med 30 sek mellomrom. Vi vet ikke hvilken tid han fikk i dag, det var feil på resultatlisten, men Gard hadde tatt tiden på ham med sin klokke og da ble det litt under 10 min. Egentlig er det ikke så viktig, men ungene vet de blir tatt tiden på og Håvard spør alltid om det var mange som gikk raskere enn ham. Så da er det litt viktig likevel. I dag var det en gutt og noen jenter. Nå vil han at vi skal øve mer med ham slik at han blir bedre. Det er fint han er ivrig. Synd for ham at Gard og jeg ikke kan noe om skiteknikk på den måten at vi kan lære han en god og rett teknikk. Jeg får kanskje forsøke å sette meg bedre inn i det.

Senere på dagen var det stafett. 2manns-stafett. Det vil si at de er to på hvert lag men at de går to etapper hver.  Håvard skulle starte.

Før start. Han gleder seg, samtidig som han er spent og noe usikker på dette med stafett.

På startstreken.

Og starten er i gang. Her taes det i av alle krefter.

Håvard kommer inn til første veksling.

Her kommer han inn til tredje og siste veksling. Nå er han ganske så sliten.

Superguttene Håvard og Adrian som var på stafettlag sammen i dag. De har all grunn til å være stolt og fornøyd med seg selv. Og det tror jeg jammen at de var også.

Alle de plassene vi hittil har gått renn, har det vært mulig å gå inn. Enten på klubbhus eller som her på en skole. Det gjør at det er betraktelig lettere å drive vinteridrett med barn.

Håvard koser seg med vaffel og brus. Vel fortjent.

Gard klarer også å gape over litt mat ;o))


Så er det endelig tid for premieutdeling, høytidstemning:

OI! Den var fin!

Turen hjem gikk fint. Vi trodde at han ville sovne i bilen, men han holdt seg våken. Litt grining ble det også. Han fikk vite at en jente som han går på skole med og på skitrening med skal flytte til sommeren. Han liker Astrid, men ikke så godt at han tar til tårene for at hun skal flytte. For de to leker ikke noe sammen. Men pappaen til Astrid har en veldig veldig høy stjerne hos Håvard. Dette er vanlig med Storm at han blir veldig glad i enkelte mennesker han blir kjent med. Men vi har aldri opplevd det med Håvard før. Vi syns også det er leit at de skal flytte, for det er en hyggelig familie. Håper vi treffes på ski arrangement i framtiden. Det var i hvert fall det vi trøstet Håvard med.

Og stakkars Storm som var alene hjemme hele dagen. Jeg fikk så vondt av ham, så jeg gav ham litt penger før vi dro. For det var han og kjøpte is, sjokolade og brus som vi skulle kose oss med hele familien. Han hadde også luftet begge hundene, to ganger. Snille snille Storm. Snart skal Storm og jeg gjøre noe sammen bare oss to. Det gleder jeg meg til

Hilde.

Jeg ønsker meg en ugle.

Selv om jeg ikke har vært helt i form i januar, så må ingen tro at jeg ikke har kommet meg ut. Det er bare den siste uken jeg har vært inne. Jeg har jogget og gått på ski flere ganger i uken. Så har jeg vært ute på turer med hundene hver dag.

Å gå tur med en Husky er noe helt annet enn å gå tur med noen annen hund. Og jeg kan si at jeg har erfaring med mange hunder. En Husky er så helt spesielt observant på det som er i naturen. Men på en stillferdig, men tydelig måte. Ikke noe bjeffing og bråk. Det er noe ekstra å ha med seg min snille, vakre Sara på tur. Naturopplevelsene blir større og flere.

En kveld i januar da jeg var ute og gikk med mine to 4-beint venner, stoppet plutselig Sara opp. Uten en lyd stirret hun opp i et tre. Jeg tenkte at da måtte det være noe der når hun stirret så intenst. Ganske riktig. I treet over oss satt det en perleugle. Jeg kunne se den tydelig, den tittet ned på oss. Riktig koselig var det. Og en fin opplevelse. Helt til Myrna også forsto at det foregikk noe oppe i tret, og hun løftet sitt lille hodet og så det vi så. Men hun derimot nøt ikke synet, men på ekte terrier-vis, satte i gang med terrier-lyd. Og vips så var fuglen fløyet og den fine opplevelsen var bare et minne. Helt til neste gang Sara oppdager noe.

Noen dager etterpå fikk jeg vite at denne uglen bor her på Høgegga. Den har innkvartert seg i et fuglehus noen har hengt opp i hagen sin. Og ja, jeg er VELDIG misunnelig. Jeg VIL også ha. Hvis det er noen som ikke vet hvordan en perleugle ser ut, så har jeg stjålet et bilde fra nettet:

Den er ikke så stor men veldig fin. Jeg vil ha et slikt fuglehus som dette:

Dette bildet har jeg også stjålet.
Tenk så fint å ha denne, med innhold så klart, i et tre i hagen. Vi har hugget ned alle trærne i selve hagen, men det står mange igjen rett utenfor hagen. Og DER, vil jeg ha min egen fine perleugle.

Hilde.

Det som gjerne kommer med vinden...

Dette året har startet med lite av det meste, bortsett av sykdom. Storm har vært syk, Håvard har vært syk, Gard har hostet og hostet. Jeg har hanglet store deler av januar og nå i februar måtte jeg kaste inn håndkleet. Jeg har ikke vært på jobb på litt over en uke. På mandag var jeg hos lege, blodprøven viste at jeg hadde et virus som måtte beskjempes. Strategien for det var ifølge doktoren å være hjemme fra jobb for å slappe helt av. Og akkurat DET har jeg følgt til punkt og prikke. Jeg tenkte at nå skal jeg få lest, strikket, blogget.... men nei jeg har stort sett sovet. Og jeg tror det har virket noenlunde etter planen. Jeg er i hvertfall bedre og håper at jeg over helgen er helt bra.

Likevel så går verden sin vante gang. Det snør..

og det snør masse...

Storm og Håvard graver snøhule. Eller det vil si at Storm graver snøhule. Håvard får bare kjeft av storebror og gir til slutt opp og setter seg på siden.

Men det slutter å snø, og himmelen blir igjen klar og vakker. Med den klare himmelen kommer kulden ( og da er det ikke snakk om minus grader, men MANGE minus grader) og med kulden kommer vinden. Og da er den grundig måket utgangen og plassen forran huset forvandlet til dette:

Under denne haugen med snø befinner det seg en trapp.
Jeg forsøkte å gå ut den vanlige utgangen, men som dere ser så var det litt hinder for det:

Jeg brukte hagedøren og kjempet meg gjennom hagen for å komme foran huset.

Jeg hadde sikkert kommet ut denne døren men da hadde ikke bildet blitt så tøft :-)

Nå har det sluttet å blåse for flere dager siden. I dag har det kommet masse snø, nå er det kveld og det har klarnet opp, det er -15 ute. Håper det ikke blir kaldere og håper mest av alt at det ikke begynner å blåse. Både Yr og Storm melder SOL SOL SOL.

Kveldstanker fra en snart friskemeldt Hilde.