Jeg ønsker meg en ugle.

Selv om jeg ikke har vært helt i form i januar, så må ingen tro at jeg ikke har kommet meg ut. Det er bare den siste uken jeg har vært inne. Jeg har jogget og gått på ski flere ganger i uken. Så har jeg vært ute på turer med hundene hver dag.

Å gå tur med en Husky er noe helt annet enn å gå tur med noen annen hund. Og jeg kan si at jeg har erfaring med mange hunder. En Husky er så helt spesielt observant på det som er i naturen. Men på en stillferdig, men tydelig måte. Ikke noe bjeffing og bråk. Det er noe ekstra å ha med seg min snille, vakre Sara på tur. Naturopplevelsene blir større og flere.

En kveld i januar da jeg var ute og gikk med mine to 4-beint venner, stoppet plutselig Sara opp. Uten en lyd stirret hun opp i et tre. Jeg tenkte at da måtte det være noe der når hun stirret så intenst. Ganske riktig. I treet over oss satt det en perleugle. Jeg kunne se den tydelig, den tittet ned på oss. Riktig koselig var det. Og en fin opplevelse. Helt til Myrna også forsto at det foregikk noe oppe i tret, og hun løftet sitt lille hodet og så det vi så. Men hun derimot nøt ikke synet, men på ekte terrier-vis, satte i gang med terrier-lyd. Og vips så var fuglen fløyet og den fine opplevelsen var bare et minne. Helt til neste gang Sara oppdager noe.

Noen dager etterpå fikk jeg vite at denne uglen bor her på Høgegga. Den har innkvartert seg i et fuglehus noen har hengt opp i hagen sin. Og ja, jeg er VELDIG misunnelig. Jeg VIL også ha. Hvis det er noen som ikke vet hvordan en perleugle ser ut, så har jeg stjålet et bilde fra nettet:

Den er ikke så stor men veldig fin. Jeg vil ha et slikt fuglehus som dette:

Dette bildet har jeg også stjålet.
Tenk så fint å ha denne, med innhold så klart, i et tre i hagen. Vi har hugget ned alle trærne i selve hagen, men det står mange igjen rett utenfor hagen. Og DER, vil jeg ha min egen fine perleugle.

Hilde.