Siste tur i solen.

Helgen for to uker siden var jeg på den siste turen i solen. Jeg gikk meg en tur hjemmefra i skogen mot Styggøya. Jeg liker å gå i skogen der. Det er så fredelig. Solen skinte så vidt i mellom trærene og jeg var veldig klar over at dette var nok siste gang på mange månder at jeg kunne gå i solskinn. For dere som ikke har opplevd mørketid, der solen er helt borte,  så gir det en andaktsfølelse disse sist strålene. Jeg syns ikke det er vemodig eller trist, mørketiden byr på mye vakkert. Likevel er det verdt å nyte de siste strålene. Når jeg nå skriver dette er solen borte, men jeg kan fortsatt se den skinne på enkelte fjelltopper. Snart er det over også. I skogen lå det litt snø på bakken men alt var enda ikke frosset helt til.

Nå er denne bekken som Myrna og jeg måtte hoppe over frosset til is med et tynt lag med snø over.

Denne sommeren og høsten har vi hatt lemmen-år, og grøss så mye lemmen det har vært. Nå har det heldigvis avtatt. Det har begrenset min ferdsel i det fri. Det er ikke gøy å gå med hund når det kryr av de skapningene. Selv når jeg gikk i gatene her omkring traff jeg masse lemmen. Og de har jo ikke vett, plutselig kommer de fra veikanten løpene rett i mot. Jeg er ikke spesielt hysterisk når det gjelder småkryp men jeg tilstår at jeg har hylt til på noen av mine møter med disse merkelige dyrene. På skogsturen vår denne dagen traff vi ingen. Men det var lett å se på Myrna at de var tilstedeværende i skogen.

Hun stikker hodet så langt inn i hullene deres hun kan. Og hun graver i håp om å komme enda lenger inn.

Jeg er sikker på at hun ikke fikk tak i noen, likevel slikker hun seg om munnen og logrer lykkelig med halen før hun gyver løs på det neste lemmen-hjemmet.

Og at det bor noen her er jeg ikke i tvil om.

Jeg undrer meg litt over sanitærforholdene deres?

Jeg håper at veldig mange av dem ikke klarer vinteren, de er egentlig en plage.

Skogshilsen fra Hilde.