5 på topp for guttene og 10 på topp for meg.

Vi kom hjem fra ferie på fredagkveld (29.7) Søndagen var vi klar for topp-tur. Vi kjørte den lange veien inn til Bilto. Jeg har kjørt der mange mange ganger, men likevel så syns jeg hver gang det er lengre enn jeg kan huske. Det syntes jeg også denne gangen. Men altså, den første "på topp-turen" skulle gå til Sarafossen. Der er det en postkasse for en "5 på topp tur".

Håvard og Storm med Sarafossen i bakgrunnen.
 Det var ikke langt opp dit. Ungene var i godt humør og vi var i godt selskap. Derfor gikk vi videre mot Skaidecohkka. Det var sommervær og vi gikk i et lett og fint terreng. Jeg var ved godt mot, og tenkte at jeg skulle få guttene med meg til toppen, slik at jeg også fikk et klipp og en kode på kortet mitt.

Vi hadde en stopp og fyllte flaskene vår med vann.

En fin sommerdag i Nord-Norge. Perfekt for fjelltur.

Vi stoppet og spiste litt på vegen, alle ungene var i godt humør (vi gikk sammen med noen venner), ingen klaget og ingen virket trøtte. Men da vi endelig så toppen og så at det var et godt stykke frem til den, DA fikk Håvard akutt vondt i foten. Faktisk så vondt at han måtte legge seg ned på bakken og hylskrike. Ja ja, det var den toppen. Jeg forsøkte å overtale ham, trøst, lokke og lure. NEI, han hadde alvorlig store smerter. Så det var bare å snu. Storm ville gå videre, og kunne fortsette med de andre. Håvard og jeg tuslet tilbake. Jeg noe slukøret og Håvard haltende. Ja han haltet kanskje i to minutter, maks, så spratt han avgårde slik han pleier å gjøre. Etter en halv time angret han veldig, og ville snu igjen for å nå toppen, men da var det for seint.

Da han kom hjem var det rett på sykkelen og vi så han ikke mer den dagen, ikke før han måtte trues inn da det nærmet seg mer natt enn kveld.
Storm kom hjem lenge etter oss. De hadde gått i 1.5 timer fra der Håvard og jeg snudde til de nådde toppen. Så det var en bra tur. Det var nok i lengste laget for Håvard tross alt. Kanskje jeg tar turen en annen dag i høst. Jeg har mange topper som skal nåes, så jeg får se hva det blir til.

Hilde.